Vieng Xai

Pa'n igjen. Nytt land, nye tradisjoner og nytt sprak. Og na ogsa nytt alfabet og ny tidsregning. Velkommen til ar 2549. Velkommen til Laos.

"Det koster en dollar a entre Laos!", sier grensevakta. Bestikkelse eller ei, en dollar gidder jeg ikke protestere pa. Til gjengjeld slipper jeg a apne alle sykkelbagene, slik jeg matte for a slippe ut av Vietnam. Jeg hapet i det lengste a fa ordre om a returnere til Hanoi, og det sa lyst ut en stund. "Du har vart lenge i Vietnam!", sa den engelsktalende grensevakta pa vietnamesisk side. "Droye tre maneder", svarte jeg, og vakta gikk inn i et skur for a rapportere til sin overordnede. "Du hadde visum for tre maneder!", sa han da han kom ut igjen. "Som jeg forlenget med ytterligere tre maneder". "Hvordan gjorde du det?". "Ei venninne i Hanoi ordnet det for meg". Ny rapport ble avlagt i skuret. "Har du arbeidet eller studert i Vietnam?", spurte han sa sakte at jeg forsto at min utreisetillatelse sto og falt pa svaret. "Nei, jeg er turist", svarte jeg spennt - usikker pa om jeg hadde forretnings- eller turistvisum. "Er du HELT sikker pa at du ikke har arbeidet eller studert i V! ietnam?". Jeg var helt sikker; det ville uansett vart for sent a endre svaret. Skuffelsen i ansiktet hans tydet pa at det var rett svar.

Det forste jeg ser av Laos er noen skur hvor det selges ol og vaskepulver, og en bratt motbakke. Jeg velger den siste. "Har jeg kommet midt i den laotiske fellesferien?", undres jeg de forste milene. Det er knapt en bil pa veien, og de fa jeg moter tuter ikke. Landsbyene er sa sma at trehusene med bolgeblikk over og stylter under for plass i en hundre meter lang rekke pa begge sider av veien. Innbyggerne virker ikke fullt like hilsefanatiske som vietnameserne, men nok til at jeg larer "hei" pa laotisk. "Sabai-di". Landbyene har nye skoler, og noen har solide vannforsyningsanlegg. Uhjelp.

Det harseleres naturlig nok mye med amerikanere, men noen av de mest klarsynte folka jeg treffer, er nettopp amerikanere. "Jeg er fra Canada", sier Jack bak en lang pannelugg. Mens jeg er pa min siste reise, er Jack ute pa sin forste utenlandsreise - bortsett fra da han var tolv ar og flyttet til USA. Jeg mistenker ham for a tilpasse nasjonaliteten til omradet vi befinner oss i. Asstedet for den Hemmelige Krigen.

Jack og jeg besoker noen grotter i sandsteinklippene som stikker opp av rismarkene rundt Vieng Xai. Den obligatoriske guiden var snakker darlig engelsk, og har ikke stort mer greie pa historie enn det som er skrevet pa skiltene i grottene. Men Jack har gjort leksa si. "Amerikanerne bombet dette omradet", forteller han. Sa grundig at det ble kallt teppebombing. "Hvert sjette minutt tok det av en B52". I ni ar. Mens Vietnamkrigen raste, pagikk det en borgerkrig i Laos, mellom den royale regjeringen og kommunistene. Amerikanernes bidrag til denne borgerkrigen var a bombe den kommunistiske geriljaen som gjemte seg i disse grottene. "I denne grotten bodde det tretti tusen soldater", forteller guiden. "Her var moterommet", sier han og peker pa et langt bord. "Her var kjokkenet. Og her var toalettet". Bomberegnet ma ha vart tett, nar man ikke kunne ga ut for a sla lens. Her og der ser vi kratere etter bombene. Mon tro hva de var fyllt med - over tretti ar etter at siste bomben fall! t, er det fortsatt ingenting som gror i kraterne. "Det fjellet der", sier guiden og peker pa en klippe, "den var femti meter hoyere for krigen". "Isteden for a prove a bombe i stykker fjellene, hvorfor sendte amerikanerne ikke inn soldater?", spor jeg. "Fordi Amerika offisielt ikke var i krig med Laos. Det som skjedde her var hemmelig. Som om ikke vietnamkrigen var upopular nok, ville det blitt brak om offentligheten fikk vite at de deltok i en borgerkrig de ikke var invitert til", forklarer Jack. Bombingen var et forsok pa a velte seierslykken over pa den amerikavennlige regjerningsharen. "Hjalp det?", spor jeg. "Det hjalp i den forstand at folk fikk sympati for kommunistene". Jack hadde egentlig tenkt a reise videre til Vietnam i morgen. "Men den andre desember er jo nasjonaldagen, sa jeg blir en dag til". Nasjonaldagen stammer ikke fra uavhengigheten fra Frankrike i 1949, men fra da kommunistene omsider vant borgerkrigen i 1975.

"Hold dere pa stien!", formaner ei dame etter a ha fortalt oss veien til en foss inne i skogen. Omradet er overstrodd med ueksploderte bomber. "Her ryddes terrenget for miner fot for fot", sier hun med en uhyggelig dobbeltbetydning. "Huff, jeg liker ikke smell. Har fatt nok av det", utbryter Jack. "Har du tjenestegjort i Haren?", spor jeg. "Nei, jeg var mellomdistanseloper. Egentlig hadde jeg ikke lyst til a konkurrere, jeg likte bare a lope. Men du vet, trenere vil gjerne ha noe a skryte av. Dermed begynte jeg a delta i konkurranser". "Og sa gikk det darlig, eller?". "Nei, jeg vant ganske ofte. Men jeg ble redd for startpistolen. Og for hver konkurranse ble angsten varre". Sa ille at han la opp. Etter vi har passert den andre personen ikledd feltuniform merket "US Army", ma jeg kommentere det. "Det virker som om krigen er tilgitt og glemt her". To av tre vietnamesere er fodt etter den amerikanske krigen, og forholdet er trolig det samme her. "Ja, det virker som om folk hjem! me i USA er mer bitre pa vietnameserne for krigen enn omvendt. Enda det var amerikanerne som kom hit".

Mens jeg er lei for at jeg dro fra Vietnam, er Jack deperimert over at han skal forlate Laos. Han liker landet, men ikke turistene her. "Det er jeg som er den virkelige ryggsekkturisten!", pastar han nar vi tar oss igjennom skogen. Og kan ha rett i det. Ryggsekkturisme er blitt kjempestort, komersielt og komfortabelt. "Jeg treffer sakallte ryggsekkturister som har folk til a bare ryggsekkene sine, spiser pa gourmetrestauranter og bor pa luksushoteller". Jack matte telle penger for han kjopte en klump med klebrig ris. Tiden da man kunne bli beromt ved a sporre en annen turist "Doktor Livingstone, formoder jeg?" er definitivt over, og det samme er nok ogsa mye av den pionerfolelsen som ryggsekkturistene pa seksti- og sottitallet ma ha folt. Na gar de fleste ryggsekkturistene som en saueflokk med de samme guidebokene, som forteller hvordan man skal reise, hvor man skal spise og hva man skal gjore. "De prater kun om hvor de har vart og hvor de skal. Herregud, se dere rundt her h! vor dere er, da!", sier Jack oppgitt og slar ut med hendene. Neste dag kjoper jeg lareboka "La oss snakke laotisk".